Det er en stund siden sist.
Jeg har det utrolig vanskelig. Det har ikke blitt lettere.
Legene har ikke noe svar og gi meg. Jeg vet det vil ta tid, men psykisk har jeg truffet bunnen.
Jeg fungerer ikke normalt lenger. Kroppen er tung, hodet er tungt.. jeg har ikke mer energi,
og jeg vet ikke hvorfor. Derfor bestemte jeg meg for og dra til legen.
Jeg var helt ærlig, og da innså jeg hvor ille det egentlig var.
Når jeg sa: «Jeg klarer ikke og ta på meg «masken» og gå ut lengre»… da slo det meg.
Jeg var og er et vrak.
Livet er ikke lett når ting går imot deg, men jeg vet det en dag VIL SNU.
Jeg må bare godta hva som skjer med meg. Dette er noe jeg må igjennom, og jeg VET jeg kommer
sterkt ut av det (for det er ALLTID noen som har det verre, og de har klart seg).
Etter og har levd slik jeg har gjort både psykisk og fysisk, har det gjort meg utrolig sterk. IKKE SVAK.
Det plager meg ekstremt mye når noen sier til de som sliter psykisk at de er svake.
Da har du ikke vært igjennom det.For de som har slitet psykisk er mye sterkere, enn de som ikke har vært det.
Det er en smerte som ingen egentlig kan se. Den er usynlig. Psykisk smerte er noe av det verste som finnes.
Nå har jeg trappet ned på en medisin jeg har gått på i ca. 7år.
Først en halv pille en uke, så ingenting en uke og så begynne på den nye.
Det og slutte på en medisin kroppen har vært vant til i ca. 7år er ikke lett.
Kroppen sliter så mye med bivirkninger. Den siste uken har jeg hatt konstant hodepine, kvalme, svimmelhet..
men det har jeg taklet greit.. men i dag har jeg hatt det veldig tøft.
I dag var dagen jeg ikke skulle ta noe medisin og kroppen min er «tom».
Skjelvinger, svimmelhet, trøtthet, uro.. men verst av alt:
følelsen av tristhet. Tårene vil bare trille, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg er nok utslitt, men
jeg er fast bestemt på og ikke gi opp. Dette er en kamp jeg skal og vil vinne!
I morgen er kanskje en bedre dag… kanskje det vil bli verre senere i uken, men det vil gå over og det
er ikke farlig.
Jeg vet jeg ikke er alene om dette, og akkurat derfor vil jeg fortelle situasjonen min til dere.
Det er alltid håp, og med håp kommer du utrolig langt.
Det er dager jeg bare vil ligge i senga og gråte… dager der alt er tungt, men det er greit.
Det er ikke noe og være flau over. Kroppen kommer seg. Man kommer seg alltid.
Og nå er jeg i en periode der jeg har det veldig tungt. Der jeg ikke orker alt, men
da er jeg også ærlig med venner og familie. For støtte er utrolig viktig, og hvis noen snur
ryggen til deg er de ikke vært en dritt. Tro meg. Jeg har opplevd det gjennom livet pga
sykdommen min og det gjør ekstremt vondt, men etter en stund innser du at du har det bedre uten de.
«Bedre med få gode venner, enn mange falske» ♥
Husk også og press deg selv. Selv om kroppen stritter imot.
Stenger du deg inne, vil ikke ting bli bedre. Da råtner du.
Prøv og hvis ting ikke går som du ønsket, så gjør det ingenting.
Det viktigste var at du prøvde. Aldri si til deg selv at du feilet.
Jeg kjenner at dette er utrolig vanskelig for meg og skrive om. Det er så tungt og vanskelig.
Tårene presser i tårekanalen min (noe de har gjort i hele dag). Men på en måte er det deilig
og få det på papir. Kanskje jeg treffer noen der ute og gir de håp♥
Ha en fin kveld, søte lesere♥