Nå føles det riktig om å være åpen om min situasjon. Jeg har valgt og ikke skrive om
dette på bloggen før pga av personlige grunner. Men nå føles det riktig og fortelle dere det.
Hvorfor jeg ikke alltid blogger. Hvorfor det kan ta en stund mellom vært innlegg.
Helt siden jeg var liten har jeg hatt problemer med angst og panikkangst.
Det har hemmet meg i mange situasjoner, men også gjort meg veldig sterk!
Jeg gir heller aldri opp. Har drømmer og mål i livet som jeg SKAL klare og få til.
Har vært på BUP og DPS nesten hele ungdomstiden min, men fant ut at det ikke funket for meg.
GIkk der fra jeg var 15 til 19år. Grunnen for at jeg kunne gå på BUP i første omgang var at
når jeg var 15/16 fikk jeg panikkanfall flere ganger om dagen i 3mnd. Så det er 3mnd av livet
mitt jeg ikke husker noe av. Det var foreldrene mine skjønte at det var noe som ikke stemte.
Har også prøvd en del medisiner og opplevd det harde med bivirkninger. Man går igjennom så masse
som ikke er lett for et enkeltmenneske og forstå. De må bare godta det. Det er det eneste jeg
ber om. Ikke at de må forstå. For ingen kan forstå noe de ikke har gjennomgått.
Har også hørt så utrolig mange ganger (har ikke tellinga) om hvorfor jeg ikke gjør det,
eller det er bare og gjøre det. Men nei, det er ikke det. Hadde det vært det hadde jeg gjort
for lenge siden.
I fjor fikk jeg utredning på Rikshospitalet, psykosomatisk avdeling. Etter en del samtaler,
EEG og MR fant de endringer i hjernen min som kanskje kunne forklare panikkanfallene mine.
Når jeg får panikkanfall blir jeg urolig, kvalm, nummen i venstre arm og ben, prikking
i kroppen, skjelving, rar i øynene (uklart syn, se dobbelt), svetting, hyperventilering,
og verstefall blackout.
Jeg har uro, svetting, skjelving, og nummenhet vær dag. Nesten hele tiden, og det hemmer
meg så utrolig mye. Jeg er konstant sliten og kan sove opp mot flere timer, og fortsatt sove
uten problemer om natten.
Så på Riksen sendte de meg videre til SSE på Sandvika, og det er her jeg er nå.
Skal være her egentlig i 2 uker, men håper jeg kan få perm på mandag.
SSE er et senter for epilepsi. Så har sett mye vondt og vanskelige situasjoner som har
gått utrolig inn på meg. Første dagen var det en jente som plutselig fikk et epilepsi anfall
rett framfor meg og kjørte ansiktet sitt rett i murveggen og deretter gulvet, og så fikk hun spasmer.
Det var et syn og en følelse jeg ikke ønsker noen skal oppleve. Det var forferdelig. Heldigvis kom
det noen med en gang og hjalp henne, men det og være der, og føle seg så hjelpesløs var noe av det verste
jeg har følt. Slike situasjoner har jeg nesten måtte takle vær dag siden jeg har vært her.
På fredag kom jeg meg på Telemetri som jeg skal være på til mandags morgen.
Her har jeg på meg EEG som jeg skal ha på meg 24/7 i 3 dager. Tror jeg nesten går på veggen, men
vet at det er verdt det. Jeg må oppholde meg på rommet hele tiden, og blir overvåket konstant
(utenom badet, heldigvis!). Jeg er også koblet fast i veggen så det og bevege seg er ikke så lett.
Jeg kunne vel ha skrevet enda mer, men tenkte og høre med dere om dere vil høre om
sykdommen min? Eller om dere lurer på noe?