Ting ble ikke slik jeg trodde det skulle bli når jeg kom ut fra Telemetrien.
Trodde jeg skulle få noen dager med perm. En pause, men det kunne jeg bare
glemme når jeg kom inn til legen. Da var beskjeden klar: «Du må tilbake på Telemetrien i 2 dager til».
2 dager til?! Jeg trodde seriøst det klikket for meg, men klarte og samle meg mens jeg satt inne
med legen og forklarte ganske enkelt at jeg må få summe meg og tenke på det en liten stund.
Jeg satt på rommet og var i et panikkanfall. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til.
Tanken på og måtte tilbringe 2 dager til på et isolert rom med ledninger, og netting rundt
hodet fristet ikke mye, men viste jo innerst inne at jeg måtte klare det.
Men når man har et slik anfall klarer man ikke tenkte rasjonelt. Jeg trodde ikke noen ville
komme inn på rommet mitt, så ringte mamma. Plutselig sto primær sykepleieren min inne på rommet.
Jeg knekker utrolig sjeldent foran noen jeg ikke kjenner. Da må jeg ha møtt veggen, og det var
rett og slett det jeg hadde gjort. Det føltes som et nederlag akkurat der. Sitte nærmest som en
ball mens tårene rant mens kroppen skalv og ikke klare, og stoppe.
Hun satte seg ned og sa ikke mye. Bare lot meg få det ut. Hun forklarte hvorfor og grunnen for
at jeg måtte inn igjen, men at det var opp til meg. De kunne ikke tvinge meg. Jeg viste selv da
når jeg bare så mørkt på det at jeg måtte få gjennomført det. Det er da staheten min faktisk
kommer til gode! Jeg vil heller prøve og feile, enn og ikke gi det en sjanse. Så enkelt.
Så når jeg kom til meg selv igjen. Dro jeg ned til Telemetrien.
Da jeg sto ved skranken fikk jeg beskjed om at jeg måtte dele rom med noen. Kjente med en
gang at panikken startet og spre seg i kroppen. Dele rom med en fremmed? En jeg ikke kjenner?
Ikke tal om. Etter litt mye og men fikk jeg dele rom med en jeg hadde fått veldig god kontakt
på senteret. Hun måtte også uheldigvis tilbake og ha noen ekstra dager.
De to dagen hadde vi en del besøk av både familie og venner fra senteret. Mye latter, og
noen tunge kjedelige tider, haha. Hadde ikke klart og gjennomføre dette uten hun jeg delte
rom med. Hun var og er en utrolig støtte. Utrolig sterk. Et vennskap jeg aldri kommer og
gi slipp på. Blitt kjent med en del mennesker og fått god kontakt med flere. Håper kontakten
kan vare selv om vi reiser vær vår vei når vi er ferdig. Jeg hadde ikke klart meg uten de menneskene.
I går fikk jeg en gledelig nyhet. Jeg kunne få perm på fredag! LYKKE!
Så i dag kom pappa og hentet meg 11.00. Det var så utrolig deilig. Få en pause og bygge opp
energi igjen. Må tilbake på søndag, men det og få noen dager hjemme hjelper mye.
Så nå ligger jeg på sofaen med min kjære. Deilig.
Vi har spist middag sammen med mamma, pappa, storebror og tante. Så herlig og se de,
og være med de igjen. Har kost masse med Minni og Rusken (hunden og katten min) også.
Så disse få dagen skal NYTES!
Tusen takk for gode ord i kommentarfeltet. Var litt urolig for hva dere ville si,
men dere er bare så støttende. Mer enn jeg forventet! SÅ tusen takk! Dere er helt fantastiske!
Håper dere har en super fredagskveld! <3
